post@storlokken.no
Telefon: (+47) 22 54 20 90

Aktuelt

EU-domstolen – detaljhandel med klær og sko er en tjeneste iht tjenestedirektivet

EU-domstolen – detaljhandel med sko og klær er en tjeneste iht tjenestedirektivet

EU-domstolen har i en dom av 30 januar 2018 avsagt en viktig avgjørelse om rekkevidden av tjenestedirektivet. Konklusjonen til EU domstolen er at detaljhandel med varer som sko og klær er å anse som en «tjeneste» i direktivets forstand. Dommen har betydning for tolkning av tjenesteloven siden denne gjennomfører direktivet i norsk rett. Dommen vil særlig få betydning i forhold til vurdering av hvilke hensyn kommuner lovlig kan ta ved utarbeidelse av reguleringsplaner, for eksempel om reguleringsplanen kan forby etablering av visse typer butikker utenfor bysentrum, selv om det kan innebære et hinder for etableringsfriheten som EØS avtalen knesetter.

Om fakta i saken

Saken gjaldt en sak mellom eier av utleielokaler i en nederlandsk kommune i et område som var regulert til kommersiell virksomhet. Utleier ønsket å leie ut lokaler til et selskap som driver en rabattkjede med selvbetjente sko- og tøybutikker. Byplanen utpekte området som et «shoppingområde» utelukkende for detaljhandel med varer med stort volum. Kommunen ville ikke tillate detaljhandel av klær og sko i dette området, fordi de ville beholde et levende bymiljø i sentrum. Detaljhandel med sko og tøy kan kun finne sted i byens sentrum. Dette for å sikre livskvaliteten i området og hindre tomme eiendommer i den indre by. Utleieren hevdet at byplanen var i strid med tjenestedirektivets bestemmelse om etableringsfrihet.

Er butikkhandel en tjenesteytelse som omfattes av tjenestedirektivet?

Først tok domstolen stilling til hvorvidt handel med sko og klær er å anse som en «tjeneste» i tjenestedirektivets forstand. EU-domstolen uttalte at bestemmelsene i reguleringsplanen ikke gjaldt varene som sådan, men betingelsene for den geografiske plasseringen av aktiviteter forbundet med salg av bestemte varer, og dermed betingelsene for adgangen til disse aktivitetene. Det ble også pekt på at detaljhandel i dag ikke bare består av å selge et produkt, men også av rådgivning, veiledning og tilbud om etterfølgende tjenesteytelser. Virksomheten er ikke kun rent «aksessorisk» i forhold til en vare. Retten slo dermed fast at detaljhandel med sko og klær er å anse som en tjenesteytelse i direktivets forstand.

Dommen står i en motsetning til EU-domstolens dom av 26. mai 2005 (Burmanjer mfl) som fastslo at en nasjonal bestemmelse om salg utenfor fast forretningssted som setter betingelser til markedsføring av visse typer varer, var omfattet av EU-traktatens bestemmelser om frie varebevegelser.

Kan reguleringsplanens formål om å opprettholde livskvaliteten i byens sentrum være en lovlig restriksjon på etableringsfriheten?

Videre slo EU-domstolen fast at reguleringsplanen ikke var å anse som en «tillatelsesordning» som etter nærmere kriterier kan begrunne unntak fra den frie etablering av tjenestevirksomhet. Imidlertid kunne reguleringsplanens formål, som var å opprettholde livskvaliteten i byens sentrum, utgjøre et tvingende allment hensyn som kunne begrunne de aktuelle restriksjonene. De grunnleggende EU-rettslige prinsippene om ikke-diskriminering, nødvendighet og proporsjonalitet må også være oppfylt. Hvorvidt betingelsene er oppfylt i den konkrete saken tok ikke EU-domstolen stilling til, da dette er opp til nasjonal domstol å vurdere.

Kan tjenesteytere kan påberope seg tjenestedirektivet ved etablering i eget land ?

Da saken gjaldt et kommersielt område i den nederlandske kommunen, mellom nederlandske parter og uten noe åpenbart grenseoverskridende element, var det neste spørsmålet om tjenestedirektivet i det hele tatt får anvendelse i en slik rent internt anliggende. I tidligere saker har EU-domstolen ikke tatt stilling til dette spørsmålet, da de alltid fant at sakene hadde et grenseoverskridende element. EU-domstolen kom til at tjenestedirektivet også kan påberopes av tjenesteytere som ønsker å etablere seg i sitt eget medlemsland. Dette synes å bryte med det som har vært det alminnelige rettslige utgangspunktet i EU og EØS-retten, nemlig at bestemmelsene kun tar sikte på å sikre grenseoverskridende økonomisk aktivitet. Domstolen begrunner det med ordlyden i det aktuelle direktivet, som ikke nevner noe om at det må foreligge et grenseoverskridende element. Videre vektla domstolen at forarbeidene til direktivet viser at det var et bevisst valg å utelate et krav om grenseoverskridende aktivitet. Det vises også til generelle formålsbetraktninger om at direktivet skal bidra til den fulle gjennomførelse av det indre marked for tjenesteytelser, ved at hindringer fjernes, uavhengig av om tjenesteyterne møter hindringer i egen medlemsstat eller en annen medlemsstat.

En av konsekvensene for Norge og den norske handelsstanden er at også norske tjenesteytere som etablerer seg i Norge (dvs. ikke i en EU/EØS stat) kan påberope seg etableringsfriheten i EØS-avtalen, dersom kommunene går for langt i sine reguleringsplaner.

Av Advokat Hanne Synnøve Torkelsen