Regresskrav mot tidligere eier i avhendingssak
Av advokat Eirin Simonsen, Advokatfirmaet Storløkken AS.
Høyesterett avsa 1. juni 2010 dom HR-2010-940-A hvor spørsmålet særlig var om tilleggsfristen i foreldelsesloven § 8 første punktum kom til anvendelse når selgeren hadde innfridd et krav fra kjøperen i et tilfelle der kjøperen kunne, men ikke hadde, gjort direktekrav gjeldende mot den tidligere selger etter avhendingslova § 4-16.
Saken gjaldt spørsmålet om et regresskrav mot tidligere eier grunnet mangel ved overdragelse av fast eiendom er foreldet. Nærmere bestemt er spørsmålet om tilleggsfristen i foreldelsesloven § 8 første punktum kommer til anvendelse når selgeren har innfridd et krav fra kjøperen i et tilfelle der kjøperen kunne, men ikke har, gjort direktekrav gjeldende mot den tidligere selger etter avhendingslova § 4-16.
A solgte i desember 2003 en eiendom i X til B, med overtakelse i juni 2004. B solgte i april 2005 boligen videre til C. I mai 2006 reklamerte C over mangler ved boligen og krevde prisavslag. Etter forliksklage i desember 2006 reiste hun søksmål mot B og hans forsikringsselskap, T. B og selskapet reklamerte på sin side overfor A, og tok 22. desember 2008 ut stevning med krav om at han er ansvarlig for det beløp de måtte bli dømt til å betale til C. A påberopte foreldelse. Tingretten og lagmannsretten kom til at kravet ikke var foreldet.
Høyesteretts flertall kom til samme resultat. Etter foreldelsesloven § 8 gjelder en særskilt tilleggsfrist på ett år fra innfrielsen i tilfeller der en av flere skyldnere innfrir, og deretter reiser regresskrav mot en eller flere av de øvrige. Bs krav mot A etter eventuell innfrielse overfor C var et slikt regresskrav. Etter avhendingslova § 4-16 kunne C, i stedet for å reise sak mot B, reist direktekrav mot A. I så fall ville kravet hun gjorde gjeldende vært Bs eget krav mot A. De to var derfor samskyldnere. Det gjelder ikke noe krav om at ansvaret skal være solidarisk. At en slik løsning i enkelte saker kan føre til at krav som ellers ville vært foreldet etter tre år mellom de opprinnelige kontraktspartene, ”våkner til live”, var noe lovgiver hadde overveiet.
Høyesterett kom, som tingrett og lagmannsrett, til at kravet ikke var foreldet og forkastet anken. En dommer stemte for at anken skulle tas til følge.